Når "være seg selv" er en lagidrett

ADHD betyr forstyrrelse i hjernen, og det gjør at enkelte med ADHD tenker eller handler annerledes. For mange jenter i tenåringsalder kan vennerelasjoner, og å passe inn være tøft, men for de med ADHD er det enda tøffere. Avvisning kan føre til at de føler seg ensomme eller misforståtte, noe som kan gå ut over selvtilliten. Lave skoleprestasjoner kan også få følger for det sosiale livet. Utfordringer med lekser eller medelever kan gjøre dem frustrerte eller flaue, og føre til at de avstår fra aktiviteter (Psykiater, 2024).

Å forstå og reagere på sosiale koder og signaler kan være vanskelig for jenter med ADHD. Dette kan skape utfordringer i sosial omgang, ettersom de kan ha problemer med å lese ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det kan gjøre det utfordrende å justere deres oppførsel og reaksjoner til den spesifikke konteksten de befinner seg i, og menneskene de samhandler med. Jenter med ADHD kan vise et bredt spekter av sosial atferd. Noen kan virke reserverte og tilbakeholdne, mens andre kan være ekstremt pratsomme og til og med verbalt pågående. De sistnevnte kan kontinuerlig tulle og tøyse, drive gjøn med andre uten å anerkjenne grenser, avbryte samtaler, og uttale seg impulsivt uten å tenke på konsekvensene. Noen sliter med å oppdage og forstå både sine egne og andre emosjoner og oppførsel, med å skille mellom forskjellige følelser, og med å benytte denne innsikten for å veilede sine tanker og handlinger. Dette kan føre til at noen kan oppfattes som ikke typisk "jentete" eller sosialt sensitive, mens andre kan bli sett på som overveldende eller for påtrengende.

Jenter med ADHD møter ofte utfordringer med sosial aksept blant jevnaldrende. Vanskene knyttet til ADHD kan gjøre det spesielt vanskelig å etablere og opprettholde vennskap, både i barndommen og voksenlivet. Vansker med konsentrasjon og arbeidsminne kan gjøre det utfordrende å delta aktivt i en samtale og huske hva man skal si, spesielt ved dårlig oppfattelse av tid. Dette kan også resultere i at man stadig kommer for sent, eller glemmer å svare på anrop, meldinger og e-poster. Glemsomhet kan dessuten medføre at man overser viktige begivenheter i venners- eller familiemedlemmers liv, noe som kan bli feiltolket som mangel på interesse eller manglende omsorg. På den annen side, bidrar mange egenskaper ved ADHD positivt i vennskap, som for eksempel spontanitet, kreativitet, humor, empati, ærlighet og entusiasme (Holthe, 2017, s. 13-14).

Jeg har alltid følt meg annerledes uten å vite hvorfor, før for litt over tre år siden da jeg fikk diagnosen ADHD. Jeg har minner fra barneskolen om ikke alltid så gode, og jeg har alltid så lenge jeg kan huske, vært ekstremt beskjeden. Det er jeg vel fremdeles i mindre trygge og ukjente omgivelser. Eller kanskje jeg ikke er beskjeden, kanskje jeg bare ikke har visst hva jeg skal svare, før samtalen har gått videre? Jeg klarte sjelden å henge med i samtaler rundt meg, det gikk for fort. Jeg sa heller aldri noe om jeg ikke var 100% sikker på at det jeg sa var riktig, og det var jeg nesten aldri. Frykten for å bli latterliggjort var så alt for stor. Sånn har det alltid vært, og sånn er det fremdeles. Jeg husker godt en skoletime i grunnskolen, hvor læreren også var far til en gutt i klassen. Hvilket fag husker jeg ikke, men jeg tok i hvert fall mot til meg og rakk opp hånden for å svare på et spørsmål, noe som sjelden skjedde og som jeg angret på nesten med det samme. Svaret jeg kom med var nok feil, for gutten begynte å le. Noe som ikke falt i god jord hos verken far eller lærer. Han tørket fort av seg fliret, men det sitter fortsatt godt klistret fast i minnet mitt. Flir møtte jeg også i friminuttene etter at vi for eksempel hadde fått tilbake resultater på prøver. Det var alltid underholdende å spørre om mine resultater, da de stort sett var ganske dårlige.

Blant jentene følte jeg meg som femte hjulet på vogna, misforstått og med en følelse av ensomhet. Jeg husker et planlagt møte første dag av sommerferien som jeg gledet meg veldig til, men jeg ble glemt bort. Jeg var den som var kjekk og ha når det ikke fantes noen andre, og jeg ble ofte byttet ut. Husker skoleveien, og grimasene som ble gjort bak ryggen på meg. Husker når de seks jentene i klassen skulle velge hver sin favorittfarge på tusj, i en pakke med fem. Da jeg som sistemann skulle få velge, sier det seg selv at det var stor sannsynlighet for at alle fargene var valgt av en annen. Da hermet jeg igjen, som så mange andre ganger før og etter.

Jeg har som nevnt alltid vært stille og beskjeden. I hvert fall hvis jeg følte meg usikker, og det var jeg ofte. Men jeg husker godt en fredags- eller lørdagskveld, og kjøretur opp og ned sentrum med to bekjente jenter. Det var god stemning med godt humør på alle tre, inkludert meg selv. Jeg husker godt at jeg skravlet i vei, og det var en skikkelig godfølelse. Både godfølelsen og kjøreturene fikk dessverre en brå slutt med kommentaren, "åh, du maser sånn". For andre ville det kanskje vært en grei beskjed å få, men ikke for meg. Å være jente med ADHD når det kommer til regulering av følelser, er vanskelig. Små ting blir veldig fort store. Men en fordel er det ved å være stille og beskjeden, jeg blir god til å observere. Små detaljer kanskje ingen andre en gang legger merke til. Jeg er meg selv, på mitt eget lag.

Litteraturliste:

Holthe, M. E., Glaser. (2017). ADHD hos kvinner [Brosjyre]. ADHDNorge. https://assets-global.website-files.com/5fd8cc521a16c8b2e8610e9b/601821c587acb348d3b1ce96_adhd-hos-kvinnerny.pdf

Psykiater (2024, mars 20). Virkningen av ADHD på jenters sosiale relasjoner. Psykiater.no. https://psykiater.no/virkningen-av-adhd-pa-jenters/